Punatassun Meraviglioso EB "Dino" 2004
født 11. september 2002, nøyaktig ett år etter WTC katastrofen i New York.
født 11. september 2002, nøyaktig ett år etter WTC katastrofen i New York.
Dino er dessverre avlivet. Han led av allmen redsel og hadde det ikke bra i hodet sitt. Dino leve under
konstant stress som ble forårsaket av sin egen panikkangst. Det eneste stedet han følte seg trygg var innom
hjemmets fire vegger der ingen utenforstående var innen rekkevidde. Vi var redde for at han i sin redsel
kunne fly på noen og det holdt på å bli en risiko som vi ikke torde ta. Derfor besluttet vi å avlive han etter å
ha prøvd mye for å få han til å føle seg trygg. Dino var for følsom for denne verden og nå springer han
sikkert glad og fornøyd rundt der oppe i lagottohimmelen, sikkert ikke redd for noe.
konstant stress som ble forårsaket av sin egen panikkangst. Det eneste stedet han følte seg trygg var innom
hjemmets fire vegger der ingen utenforstående var innen rekkevidde. Vi var redde for at han i sin redsel
kunne fly på noen og det holdt på å bli en risiko som vi ikke torde ta. Derfor besluttet vi å avlive han etter å
ha prøvd mye for å få han til å føle seg trygg. Dino var for følsom for denne verden og nå springer han
sikkert glad og fornøyd rundt der oppe i lagottohimmelen, sikkert ikke redd for noe.
Dvergpudlene Gullit og Robin
Gullit, en sort dvergpuddel flyttet inn til oss høsten 1992. Jeg var ikke så veldig begeistret for å få hund i
huset, men etter et visst press fra resten av familen ga jeg etter. De ønsket seg riktignok en større og
"tøffere" hund, men de ga seg da de skjønte at det ble puddel eller ingenting. Gullit var en herlig og kosete
hund, men han var også bestemt på hva han ville. Og han ville ikke være alene hjemme når vi var på jobb.
Det var ett å gjøre, skaffe selskapshund til Gullit så han ikke følte seg så alene. Randi hadde to brune valper
hun hadde stor tro på, en hanne og en tispe. Vi kjøpte 1/2 Robin og den løsningen viste seg å være
vellykket. De to guttene trivdes godt sammen. Med Robin startet et nytt kapittel med hundeutstillinger, han
ble norsk og svensk champion 1 1/2 år gammel. Jeg ble litt hektet på utstillinger, men ikke på børsting og
utstillingsklipp av puddel.
Nå er dessverre de to borte, men de satte sitt preg på oss og nå kan vi ikke tenke oss å være uten hunder.
huset, men etter et visst press fra resten av familen ga jeg etter. De ønsket seg riktignok en større og
"tøffere" hund, men de ga seg da de skjønte at det ble puddel eller ingenting. Gullit var en herlig og kosete
hund, men han var også bestemt på hva han ville. Og han ville ikke være alene hjemme når vi var på jobb.
Det var ett å gjøre, skaffe selskapshund til Gullit så han ikke følte seg så alene. Randi hadde to brune valper
hun hadde stor tro på, en hanne og en tispe. Vi kjøpte 1/2 Robin og den løsningen viste seg å være
vellykket. De to guttene trivdes godt sammen. Med Robin startet et nytt kapittel med hundeutstillinger, han
ble norsk og svensk champion 1 1/2 år gammel. Jeg ble litt hektet på utstillinger, men ikke på børsting og
utstillingsklipp av puddel.
Nå er dessverre de to borte, men de satte sitt preg på oss og nå kan vi ikke tenke oss å være uten hunder.
| Foto Eva Date |
| Snorre og Gullit Snorre ble skutt og drept på Utøya 22. juli 2011 |
| Gullit på tur |
| Robin på vedhogst |
| Nyheter / News |
| KENNEL NR 35 OPPDRETT AV LAGOTTO ROMAGNOLO TIL MINNE |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Cara "Dahna av Nr 35" og Naxos Delle Farnie døde med 5 dagers mellomrom i juni 2011.
Verdens beste Cara er død, 9 1/2 år gammel og det er så trist. Den bortskjemte Cara var alltid glad og matvraket
Cara veldig oppfinnsom når det gjaldt å skaffe seg noe å spise utenom måltidene. Det var ikke få ganger hun ble
syk av "delikatesser" hun fant ute i naturen, hun sjekka kjøkkenbenken flere ganger om dag og noen få ganger
klarte hun også å få tilgang til forsekken. Vi var mange ganger redd for at hun skulle spise seg i hjel - men det
gikk bra :-)
Hun elsket å svømme og kunne svømme rundt så lenge hun fikk lov, hvis det var for kaldt fant hun seg gjerne
enn sølepytt som hun gikk rundt i og lot som om hun svømte.
Da Cara var 6 mnd og fikk sin første løpetid begynte hun å miste pelsen, likt på begge sidene, hun mistet mere
og mere pels etter hvert, men hun klarte seg bra gjennom de kalde vintrene med kåpen sin på. Etter hvert fikk
hun smerter enten i ryggen eller hoftene sine og hun gikk på smertestillende i flere år. Så begynte hun å bli blind
og på slutten så hun ikke mye, men hun visste råd og fulgte etter sin mor Mena ute i naturen. Så plutselig en
dag kom hun inn i hytta etter morgenturen sin, la seg i stolen og ble liggende uten å spise, drikke og med høy
feber. Det ble et par turer til veterinæren og etter 5 dager fant vi en lang tykk pølse på den ene siden, muligens
kreft? Cara var så syk at vi valgte å avlive henne.
Cara veldig oppfinnsom når det gjaldt å skaffe seg noe å spise utenom måltidene. Det var ikke få ganger hun ble
syk av "delikatesser" hun fant ute i naturen, hun sjekka kjøkkenbenken flere ganger om dag og noen få ganger
klarte hun også å få tilgang til forsekken. Vi var mange ganger redd for at hun skulle spise seg i hjel - men det
gikk bra :-)
Hun elsket å svømme og kunne svømme rundt så lenge hun fikk lov, hvis det var for kaldt fant hun seg gjerne
enn sølepytt som hun gikk rundt i og lot som om hun svømte.
Da Cara var 6 mnd og fikk sin første løpetid begynte hun å miste pelsen, likt på begge sidene, hun mistet mere
og mere pels etter hvert, men hun klarte seg bra gjennom de kalde vintrene med kåpen sin på. Etter hvert fikk
hun smerter enten i ryggen eller hoftene sine og hun gikk på smertestillende i flere år. Så begynte hun å bli blind
og på slutten så hun ikke mye, men hun visste råd og fulgte etter sin mor Mena ute i naturen. Så plutselig en
dag kom hun inn i hytta etter morgenturen sin, la seg i stolen og ble liggende uten å spise, drikke og med høy
feber. Det ble et par turer til veterinæren og etter 5 dager fant vi en lang tykk pølse på den ene siden, muligens
kreft? Cara var så syk at vi valgte å avlive henne.
Naxos delle Farnie døde av lymfekreft 13 år gammel. Han kom til Norge 9 1/2 år gammel fra kennel i
Italia. Han likte ikke å være innestengt hverken i bur eller hundegård, det var ikke noe problem for han å
klatre over 2 1/2 mtr høye gjerder bare for å slippe fri. Eieren i Italia ville at Naxos skulle få komme til
Norden for å få det godt på sine gamle dager. Og Naxos fikk det godt på gården hos fam Sunnset i
Soknedalen. Han ble "gårdsgutt" og gikk fritt ute de par siste årene.
Mange syntes jeg var "gal" som importerte en gammel kennelhund, med han viste seg å være en pen og
trivelig hanne med godt gemytt. Naxos ble Norsk og svensk champion og Veteranverdensvinner før vi
avssluttet en kort og hektisk utstillingskarriere. Han fikk også hilse på noen norske tisper og dem tok han seg
rutinert av og det ble en del fine valper etter han.
Italia. Han likte ikke å være innestengt hverken i bur eller hundegård, det var ikke noe problem for han å
klatre over 2 1/2 mtr høye gjerder bare for å slippe fri. Eieren i Italia ville at Naxos skulle få komme til
Norden for å få det godt på sine gamle dager. Og Naxos fikk det godt på gården hos fam Sunnset i
Soknedalen. Han ble "gårdsgutt" og gikk fritt ute de par siste årene.
Mange syntes jeg var "gal" som importerte en gammel kennelhund, med han viste seg å være en pen og
trivelig hanne med godt gemytt. Naxos ble Norsk og svensk champion og Veteranverdensvinner før vi
avssluttet en kort og hektisk utstillingskarriere. Han fikk også hilse på noen norske tisper og dem tok han seg
rutinert av og det ble en del fine valper etter han.
Sander og Nita
Til minne om Nitamor.
Sov godt Nitamoren min, kjem alltid til å husk d som verdens mest livsglade hund,
skrev Ragni på sin fb side mandag 16.07.2012 da Nita så brutalt og meningsløst ble
overkjørt og døde.
Ved en tilfeldighet så jeg at Eli søkte etter fòrvert for ei Lagottotispe våren 2009, og
etter litt ble det bestemt at dette skulle bli vår hund. I familien hadde vi en Wheaten fra
før, og nå gledet vi oss til å få enda et nytt familiemedlem. Vi diskuterte navn og kom
frem til Nita, litt av et sammentreff ble det da ho fra kennelen hadde fått navnet
Sceffelfältets Unita Per Eli.
Sov godt Nitamoren min, kjem alltid til å husk d som verdens mest livsglade hund,
skrev Ragni på sin fb side mandag 16.07.2012 da Nita så brutalt og meningsløst ble
overkjørt og døde.
Ved en tilfeldighet så jeg at Eli søkte etter fòrvert for ei Lagottotispe våren 2009, og
etter litt ble det bestemt at dette skulle bli vår hund. I familien hadde vi en Wheaten fra
før, og nå gledet vi oss til å få enda et nytt familiemedlem. Vi diskuterte navn og kom
frem til Nita, litt av et sammentreff ble det da ho fra kennelen hadde fått navnet
Sceffelfältets Unita Per Eli.
Vi henta Nita hos Eli en dag i midten av juni, og vi elsket henne fra dag en. Ja det var et aktivt år vi gikk
inn i med en Lagottovalp, men så morsomt. På valpekurset viste det seg snart at ho var så lettlært og
sosial. For en valp er det nok også greit å ha en «storebror» som sørger for å si ifra slik at det ikke blir
altfor mye tull. Fant «tok henne til seg», men Nita var smart og utnytta han ofte til sin egen vinning. Ho var
med oss over alt, likte seg så godt på hytta vår ved sjøen der ho sa fra når det var varmt og ho ville bade.
For ikke å få for mye saltvann i pelsen, måtte vi sette frem en badestamp på plena slik at ho kunne tulle og
kose seg med og i vannet. Båttur var også kjekt, selv om vi måtte passe godt på henne da ho ofte var litt
langt over kanten for å prøve å nå vannet. Vi bor jo i fjellkommunen Sunndal, slik at trimturer på fjellet ble
det også mange av. Ho elska disse turene, og no lurer vi på hvordan vi skal klare å komme igang igjen
med disse turene uten vår elskede Nitamor.
Nita var et «sangtalent». Det oppdaga vi etter hvert når Sander skulle øve på pianoleksa si. Da kom ho
springende, la seg ned ved siden av han og begynte å «synge». Mange opptreden har ho hatt for store og
små som har vært på besøk. Dersom ho syns noe var urettferdig mot ho, satt ho seg ned, så oss i øynene
og begynte å «prate». Ho var spesiell.
I januar i år fikk Nita valper. Åtte små nøster så dagens lys 15.januar. Det var vondt å sende henne helt til
Trondheim på «føden», men vi visste jo så godt at Eli og Bernt ville ta seg så godt av henne. Stadige
oppdateringer og bilder gjorde disse månedene levelig uten Nita. I dag er vi så glad for at Nita har noen
etter seg, som vi kan følge litt med på.
Jeg tror jeg kunne skrevet en hel bok om alle påfunn vår elskede Nitamor fant på, og om hvor glade vi var
i henne alle sammen. Det er bare så utrolig trist at vi ikke fikk mer tid sammen. Mandag tok jeg med meg
Fant og Nita på tur langs fjæra, slik vi hadde gjort mange ganger før. Fant i band for han hører ikke alltid
etter, Nita sprang løs for det var langt opp til veien, ho pleide ikke å gå for langt fra oss. Ho sprang foran
oss, bada litt, opp igjen, frem og tilbake og hadde det så kjekt. Men så var det noe ho oppdaga, jeg vet
ikke hva, men vi tror ho sprang etter et dyr, opp på veien, jeg hørte et smell så ble det stille. Siden det har
det vært stille hos oss, selv Fant som fikk lukte på henne etter at ho var død, er stille og ser på oss
med sine vakre øyne, kanskje han forstår hva vi gråter for. Nita sover no i hagen hjemme, sammen med sin
gule tennisball som ho elska å gå rundt med, det var Sander som huska på at den måtte ho ha med seg. Du
og du hvor glade vi alle sammen var i den hunden!
inn i med en Lagottovalp, men så morsomt. På valpekurset viste det seg snart at ho var så lettlært og
sosial. For en valp er det nok også greit å ha en «storebror» som sørger for å si ifra slik at det ikke blir
altfor mye tull. Fant «tok henne til seg», men Nita var smart og utnytta han ofte til sin egen vinning. Ho var
med oss over alt, likte seg så godt på hytta vår ved sjøen der ho sa fra når det var varmt og ho ville bade.
For ikke å få for mye saltvann i pelsen, måtte vi sette frem en badestamp på plena slik at ho kunne tulle og
kose seg med og i vannet. Båttur var også kjekt, selv om vi måtte passe godt på henne da ho ofte var litt
langt over kanten for å prøve å nå vannet. Vi bor jo i fjellkommunen Sunndal, slik at trimturer på fjellet ble
det også mange av. Ho elska disse turene, og no lurer vi på hvordan vi skal klare å komme igang igjen
med disse turene uten vår elskede Nitamor.
Nita var et «sangtalent». Det oppdaga vi etter hvert når Sander skulle øve på pianoleksa si. Da kom ho
springende, la seg ned ved siden av han og begynte å «synge». Mange opptreden har ho hatt for store og
små som har vært på besøk. Dersom ho syns noe var urettferdig mot ho, satt ho seg ned, så oss i øynene
og begynte å «prate». Ho var spesiell.
I januar i år fikk Nita valper. Åtte små nøster så dagens lys 15.januar. Det var vondt å sende henne helt til
Trondheim på «føden», men vi visste jo så godt at Eli og Bernt ville ta seg så godt av henne. Stadige
oppdateringer og bilder gjorde disse månedene levelig uten Nita. I dag er vi så glad for at Nita har noen
etter seg, som vi kan følge litt med på.
Jeg tror jeg kunne skrevet en hel bok om alle påfunn vår elskede Nitamor fant på, og om hvor glade vi var
i henne alle sammen. Det er bare så utrolig trist at vi ikke fikk mer tid sammen. Mandag tok jeg med meg
Fant og Nita på tur langs fjæra, slik vi hadde gjort mange ganger før. Fant i band for han hører ikke alltid
etter, Nita sprang løs for det var langt opp til veien, ho pleide ikke å gå for langt fra oss. Ho sprang foran
oss, bada litt, opp igjen, frem og tilbake og hadde det så kjekt. Men så var det noe ho oppdaga, jeg vet
ikke hva, men vi tror ho sprang etter et dyr, opp på veien, jeg hørte et smell så ble det stille. Siden det har
det vært stille hos oss, selv Fant som fikk lukte på henne etter at ho var død, er stille og ser på oss
med sine vakre øyne, kanskje han forstår hva vi gråter for. Nita sover no i hagen hjemme, sammen med sin
gule tennisball som ho elska å gå rundt med, det var Sander som huska på at den måtte ho ha med seg. Du
og du hvor glade vi alle sammen var i den hunden!
15.07.13 ble det slutten for Tango, akkurat fylt 10 år.
Fine, snille og gode
Tango som fikk så
vodt i ryggen. Han
hadde en stor
forkalkning mellom
de bakerste
ryggvirvlene som
presset mot
korsbenet.
Tango som fikk så
vodt i ryggen. Han
hadde en stor
forkalkning mellom
de bakerste
ryggvirvlene som
presset mot
korsbenet.
19.12.2013 døde Liza etter å
ha spist rottegift.
Kloke og snille Liza var så
uheldig å finne noe usikret
rottegiftboks. Hun gikk og la
seg og det ble ikke oppdaget at
noe var galt før det var for sent.
Liza ble 9 1/2 år.
ha spist rottegift.
Kloke og snille Liza var så
uheldig å finne noe usikret
rottegiftboks. Hun gikk og la
seg og det ble ikke oppdaget at
noe var galt før det var for sent.
Liza ble 9 1/2 år.
MENA
VÅR FØRSTE LAGOTTO.
16.02.2015 vandret Mena,
16 år gammel. Hun var frisk
og rask til det siste. Plutselig
så sviktet hjerte og de indre
organer og i løpet av 2-3
dager så var hun borte.
Mena på sin 16-årsdag